Ulvedager er overskuddsprosjektet til journalisten Simen Vågsland Gonsholt, en av Norges desidert beste penner innen feature, portrett og de fleste delene av popkulturjournalistikken. Det befester han så å si hver gang han får mer enn fem ord på trykk. Derfor burde det være naturlig at en fanzine som han er redaktør for, blir en lesefest uten like. Slik har det, dessverre, ikke blitt med denne femte utgaven. For selv om Gonsholt sannsynligvis har en fantastisk artikkel på trykk på dopapiret hver gang han tørker seg i rumpa, betyr ikke det at alle vennene hans har det.

Ulvedager V bærer nemlig preg av å være tatt av overskuddslageret til de andre bidragsyterne også. Det er nesten så du kan høre Gonsholt ringe og bare «Hei, har du en tekst som kan trykkes i Ulvedager?»«Øøøh, ja, kanskje. Dette kom litt brått på. Jeg skal se om jeg har noe liggende i skuffen.» Da ender man opp med bokutdrag og setninger som «Jeg kan bare komme på en ting det bare er ett eksemplar av i hele universet, og det er sola.»

Poenget er ikke at dette er dårlige tekster. Jeg koste meg mens jeg leste. Men når folka leverer greit når de sender inn ting de åpenbart har skrevet med venstrehånda kan jeg ikke la være å tenke på høyrehånda. Høyrehånda, folkens! Høyrehånda!