Alt går litt treigt i Susanna Wallumrød og Morten Qvenlids univers. Gjennom tre plateutgivelser har de med Susanna and the Magical Orchestra klart å befeste et inntrykk av seg selv som en seig, saktegående, men ytterst velsmurt melankolikerduo.

Ved å synge andres sanger om igjen på Melody Mountain fra 2006, vekket de til live tidligere uhørte kvaliteter i originallåtene. Det var lett å elske, lett å bli følelsesstemt av. Når de med plata 3 skal synge hovedsakelig eget materiale, står lytterne overfor en langt tyngre utfordring. Vi må nesten tvinge oss gjennom tekster og melodier så sakte at de nesten står stille, totalt befridd for forrige plates gjenkjennelsesfaktor. Ingenting er naturlig fengende, men etter hvert mystisk fengslende.

Susannas stemme er udiskutabelt vakker, hun manøvrerer den bevisst og behersket som i en svært kontrollert dans. I kombinasjon med repeterende melodilinjer, gjøres enkelte partier kjedelige, uten å ikke være fint. Men på samme måte som at «alle» kan være hyggelige uten å etterlate seg noe distinkt inntrykk, grenser denne plata til å være fin uten at den fester seg. Musikken glir liksom sakte igjennom og forbi. Noe sier meg likevel at Susanna… er kommet for å bli, men kanskje ikke for alle.