I det siste har banjoen gjort betydelige framskritt på cred-stigen til populærmusikere. Country- og bluegrassbølgen skyllet over oss for noen år siden, brakte nytt liv i et instrument som tidligere har blitt ansett som slitsomt og anakronistisk, og gjorde det stuerent å bære rundt på banjobagger også i Oslos gater.

Med so you spat at the moon? viser trønderne i We Were Lightning at instrumentet også har nådd nordligere breddegrader. I en lofi-produksjon ellers bestående av gitarer, orgler og en utvidet trommeavdeling, sprer de jovial indie-pop tydelig inspirert av Beirut.

Det hele er over i løpet av tolv og et halvt minutt, og har følgelig blitt spilt en del ganger hos undertegnede. Det har åpenbart et problem man ikke finner hos deres amerikanske forbilde: Nemlig at plata er blottet for hits. Låtene setter seg ikke, og selv etter tiende gjennomlytting har jeg vanskelig for å nynne en eneste refrengstrofe. Det er også vanskelig å skille sporene fra hverandre, og det må kunne forventes en noe større variasjon når det kun er fire låter på plata.

VG kunne i juni melde om at banjoen nå har blitt benyttet som drapsvåpen i New Zealand. We Were Lightning gjør lite for å gjenopprette instrumentets ry. Kanskje banjobølgen er over for denne gang.