Brutte omfavnelser er alt annet enn et stilbrudd, men bryter med den lange rekken av sterk fortellerkunst Pedro Almodóvar er kjent for. Estetikken, de varme fargene og den ironisk selvhøytidelige portretteringen av «det spanske» er sterkt gjenkjennelig fra filmer som Alt om min mor, Snakk til henne og Dårlig oppdragelse. Likevel føyer ikke Brutte omfavnelser seg inn blant disse.

Som i Dårlig oppdragelse fortelles Brutte omfavnelser ved hjelp av ulike tidsperspektiver og gjennom ulike filmkameraer. Den blinde manusforfatteren Harry Caine (Lluís Homar) blir oppsøkt av den fyrige Ray X (Rubén Ochandiano) som ønsker å utslette sin fars minne ved hjelp av en film. Tilbakeblikk viser en dramatisk historie om den unge mannens rike far, hans elskerinne (Penélope Cruz) som også blir Caines elskerinne, som kulminerer i nettopp omfavnelse, død og Caines forblindelse.

Der det overdrevne spillet, skrulletheten og følelsesbruken tidligere har gitt tilskueren en mulighet til å gripe om det alvorstyngede og dystre, fremstår det her som en parodi over Almodovars tidligere filmer. Lyspunktene er saktens mange, men blindflekkene er vel så dominerende. Det vi sitter igjen med er vakre enkeltscener, ett og annet magisk øyeblikk og lite som binder dem sammen.