Et kontrafaktisk indiehiphop-konseptalbum om alt som aldri skjedde på Strømmen, sier du? Det ekstremt uavhengige plateselskapet Metronomicon skal ha for å holde knallhardt på sin alternativisme.

Men ikke la deg avskrekke: Dette kommer du til å like. Etter intro-skiten som annonserer at It is our intention that this recording (…) will be an inspiration to future generations braker det løs. Og hvilket brak. Koppen gir oss ekstremt catchy hooks, intelligent programmering, og generelt en svært vellykket blanding av 80-tallsfunkpop, snakkesynging, skeive blåsere og en viss smak av Asia og Øst-Europa.

Det mest påfallende er allikevel forkjærligheten for lite kredibel amerikansk popmusikk. Dette trodde jeg aldri jeg skulle si om en Metronomicon-plate, men: Til tider gir lydbildet assosiasjoner til Whitney Houston og Chaka Khan. Det låter allikevel aldri så glatt at det blir cheezy, og sånt sett er plata et godt eksempel på at litt sære artister som lar seg inspirere av mainstream ofte lager veldig tøffe ting.

Hvis Koppen virkelig lykkes med sin ambisjon om å øve betydelig påvirkning til kommende generasjoner, går vi svært lyse tider i møte. Håkon Moslets etterfølger bør kjenne sitt samfunnsansvar og A-liste We Salute You! på Petre umiddelbart.