Det kan bli en artig valgkamp i år. A1-helt Christian Ingebrigtsen har, på bestilling fra Fremskrittspartiet, blitt den første norske protestsangeren siden Nordnorsk visegruppe. Det må applauderes. Paradoksalt nok har ikke mannen selv uttrykt spesiell sympati med partiets politikk, men det illustrerer vel det politiske poenget at man kan få folk til å gjøre en bra jobb selv om de kun er motivert av penger.

Om låta er bra? Dette er en helt streit og middels godt produsert ballade. Det interessante er imidlertid om den klarer å formidle partiets politikk på fire minutter.

Førsteverset er tydelig fremskrittspartisk: Jeg er som folk flest / jeg vil være fri / til å velge selv. Senere kommer det linjer som virker hentet fra fagforeningenes argumentasjon i pensjonsforhandlingene: Det er verdt å slåss / for rettferdighet. Tredjeverset formidler egentlig bare at man må handle hvis noe skal skje. Teksten blir med andre ord mindre og mindre politisk korrekt (i ordets gale forstand) jo lenger ut i låta man kommer. Kanskje burde kjekkasen ha satt seg bedre inn i partiets konkrete politikk, samtidig som bompenger og handlingsregelen for oljefondet nok er bedre egnet som tema for Frp-operaen som forhåpentligvis kommer til høsten. Den skal applauderes.