Forestillingen om det monstrøse blir ikke helt den samme etter at du har gitt deg i kast med Simen Hagerups nye bok. Her hoppes det fra språklige og historiske utlegninger om bakgrunnen for begrepene «monster» og «zombie», til dikt og kortprosa om nettopp monstre og zombier, og videre til kåserier om oppskriftsmessig litteraturkritikk og det intime ved leserbrevet som sjanger. Hagerup leker seg med monsteret som fenomen fra flere ulike, og gjerne uventede, perspektiver.

For eksempel foretar han en eiendommelig analyse av klasseskillet mellom monstre og zombier. Kjente monstre som Grev Dracula og Minotauros er bilder på adelen som et monster, individer som terroriserte befolkningen i forhold til en føydal logikk, mens zombier er en monstrifisering av bermen og armodet.

Her eksperimenteres det lett og uhøytidelig med sjangere, bilder og observasjoner. Som en motvekt til forutsigbare bokanmeldelser, drømmer Hagerup om at en marinbiolog skal gjøre en tolkning av Moby Dick, som er helt blind for bokens litterære kvaliteter, men som bare er ute etter å ta Melville i faktiske feil. Jeg fryder meg over ideen, og venter i spenning på at noen skal ta ham på ordet, og angripe fortellerens tvilsomme analyser av spermasetthvalen.