Fanene klirrer i vinden

«Gjendikting er egne dikt», heter det i Jan Erik Volds brevsamling Under Hauges ord. I Olav H. Hauges tilfelle ble det omfattende oversettelsesarbeidet til et forfatterskap i forfatterskapet. Fra tidlig ungdom av oversatte han engelskspråklige 1800-tallspoeter, og etter hvert tyske og franske modernister. Ifølge Torgeir Skorgen var gjendikting både et kulturpolitisk og et eksistensielt prosjekt for Hauge. Han ønsket å utvikle nynorsk som europeisk kulturspråk, og finne litterært beslektede samtalepartnere.

Mellomrom II inneholder essays av ulike litteraturvitere og forfattere. For oss poesinerder som betrakter Hauge som en mester, er antologien en skattekiste. Ikke minst kan vi lese Eldrid Lundens intervju med Hauge fra 1984, som hun ikke fikk bruke den gang, fordi han mente det var «berre tullprat». Vi kan nesten høre gartneren fra Ulvik kommentere uenigheter om oversettelsen av Hölderlins dikt «Midtveges i livet»:

Dei betyr faner, men dei betyr ogso vindhane, veit du. Då eg fyrst las det på tysk så las eg (deklamerer): Im Winde klirren die Fahnen! Fanone klirrar i vinden! [...] men so kjem då desse (ler) saklege og seier at fanor dei klirrar ikkje. Men ein vindhane, han klirrar! Og altså må det vere det han har meint.