Airbag deltar i norgesmesterskapet i å lage musikk som minner mest mulig om andre band uten å høres ut som dem. Litt som å holde alarmknappen i heisen inne i fire sekunder og nitti hundredeler.

Husker du førstesporet fra OK Computer? Fiffig nok heter den «Airbag» (som jeg innrømmer at er grunnen til at jeg nevner den). Kjører du denne låta i halvt tempo, kicker ut Phil Selway og kaster inn en middels god jazztrommis, har du utgangspunktet til det meste av Airbags materiale. Plata innleder subtilt med et preludium der den mekaniske lyden av en sekundviser drukner i en jamn, seig bass og et klassisk gitarriff på tre toner. Låta representerer plata, pars pro toto: skiva er progressiv, likevel laidback, og med mengder av jazza seigsødme.

Vokalist Tostrups stemme behager og varmer, selv om den er litt streit. Den hales ut i lange, sutrete toner som kler gitarenes flittig brukte delaypedaler. I tillegg fenger vokalmelodiene såpass at de vil falle i smak hos radioheads - i dobbel forstand. Spesielt låter som «Safe Like You», «No Escape» og «Colours» klistrer seg, og kroner en ellers svært god langspillerdebut som svever i grenselandet mellom gammalprog, drømmende jazz og psykedelisk 70-tallsrock. Ja, de har kanskje et identitetsproblem. Men sånt blir det fet musikk av.