Dette låter som en etterlevning fra da rock var synonymt med grunge. Vokalisten har en ru stemme som ligner på gode gamle Kurt, men det hele er ispedd indie-elementer som xylofoner og fuzzpedaler, en jentestemme som er akkurat litt off key, og folk som liker å se på skoene sine.

Kredkriteriene er oppfylt, de er teknisk bra over hele linja, men jeg har hørt dette før. Green day. Nirvana. Tidlig Foo Fighters. Eller Death cab for cutie, Pixies, New Pornographers, for den saks skyld - bare at nevnte band har en patos man ikke finner i like høy grad hos Evan Seleven.

Sangen «From Scratch» er et unntak - fin og rolig 50-tallsinspirert klimpring på gitar og harpe, overbygd av en duett så søt at den kunne vært spilt inn under en gryende romanse i lydrommet på folkehøyskolen, før den utvikler seg i et musikalsk vrengebilde som fungerer veldig godt. Men som helhet er albumet rotete. En samrøre av naiv indie-pop og mer fuzzpedalgitarhardstlåendetrommisrockegreier. De rolige partiene funker, men albumet domineres av et bråkete lydbilde som blir slitsomt. Jeg ønsker meg mindre støy, mindre smerte, mindre trøbbel. Jeg vil ikke ha Mono-samtaler med skinnjakkefolk som søler øl på meg, jeg vil ha melodiske toner og fuglesang og vår. Shit. Snart begynner jeg å like Marit Larsen.