Man kan lure på hvorfor dette bandet har oppkalt seg etter en fryktet revolvermann fra Ville vesten. Greit, Clay Allison var mentalt ustabil og han hadde visst en lei uvane med å drepe folk. Men selv om dette svenske bandet også har sitt å stri med, bør gamlefar snu seg i graven ved nærmere sammenligning.

I stedet for å drepe folk, setter svenske Clay Allison ganske troverdige toner til tredveårskrisa; årene har gått og du innser at du er smertelig ordinær. Vennene dine er like kjedelige, og du er lei av å prøve å være original og kritisk. Du entrer ikke smertefritt et åndsliv basert på bleiepriser, kaffelatte og Fredrik Skavlan. Clay Allisons formel er den klassiske poplåta, med underfundige, men bitre tekster, og refreng som rettferdiggjør heller middelmådige vers.

Selv om rockefoten ikke lar vente på seg, og refrengene snart sitter limt til hjernen, er dette tvangspreget konformt. Love on Depression Street er like spennende og spiselig som en kneippskive med Norvegia. Helt kurant, men takk og pris for at det også finnes andre pålegg. Clay Allison gjør det lettere for andre band å peke seg ut som festmåltid. Men har plata livets rett? Så visst. Man blir ikke "folkets favoritt" ved å overraske.