Det er krig på gang, i hvert fall på CD-spilleren. I bakgrunnen høres lyden av fly, skudd og marsjerende soldater før Anton Ruud drar i gang tittelsporet på albumet War, med overdrevet amerikansk uttale: «me and the guys in ’44/ we went down to join the war/ a barber I knew from Tennessee/ we shot’em down in Normandie».

Kort fortalt består albumet av rocka country og bluegrass-låter i parodisk Old Style, som omhandler fiktive fortellinger fra andre verdenskrig, akkompagnert av banjo, fele og munnspill. Det dreier seg om soldatens indre kamp mellom Gud og Djevelen, om underdanige kvinner som trygler på sine knær, og hardbarka mannfolk som drikker seg i hjel, med et selvmordsbrev som lyder «I see you all in hell».

Anton Ruud & The Wrong Way Home har åpenbart forelsket seg i amerikanske myter og stereotype bilder av bygdekulturen. Dette kan muligens virke avskrekkende. Men denne lytteren lar seg sjarmere. Oslobandet har tross alt levert et humoristisk og originalt konsept, som står seg bedre og bedre etter flere gjennomlyttinger. Merkelig nok ender den ironiske krigsnostalgien deres nesten opp med å bli overbevisende:

«I’ll play country for his ears and my words they will explain/ don’t know where, don’t know when but we’ll meet again some day».