De beste tekstene i siste Samtiden handler rett og slett om bøker. Selv Stig Sæterbakken, som med sin oppramsing av Jonestown–tragedien står for den mest interessante teksten om et løssalgsvennlig tema, må se seg slått av Solveig Østrems innlegg om Hanne Ørstaviks appropriasjon av reelle personer, nærmere bestemt Østrem selv, inn i sitt forfatterskap. Og Tor Obrestads kjærlighetserklæring til Arne Garborgs Knudaheibrev er, temaets relative sidrompethet til tross, langt mer engasjerende enn Samtidens tekster om masseselvmord, eksorsisme, søppel–TV og nettsex.

Det er formodentlig gefundenes fressen for den lettere livsfjerne akademikeren som er karikaturen av en Samtiden–leser å lese om "edgy" og spennende temaer, behandlet på en passende akademisk måte. Men tilnærmelse er uendelig mye viktigere enn tema – det holder ikke nødvendigvis å satse på at temaet er nok til å holde leserens interesse, og det er dette eksemplaret av Samtiden et skoleeksempel på.

Og apropos karikaturer: Det var ikke Feyerabend som oppfant uttrykket "Anything goes". Å sitere ham på det i en artikkel om norskamerikansk nasjonaldagsfeiring MÅ være ment som en snedig akademisk selvironi. Ellers kunne man like gjerne sitert Cole Porter.