Nå er det vinter, men snart er det vår. Saftene vil stige, klærne vil kastes, og folk vil bli pene og varme igjen. Da er det alltid fint med bøker som gjør sitt beste for å skildre kjærligheten som den serien med lengsler, maktmisbruk og separasjonsangstanfall den egentlig er.

Hovedpersonen i Kommandolinjer sitter alene i et hus, forlatt av en eller annen kvinne han åpenbart elsket. Han tenker. Han røyker. Og han ser på TV. Ellers gjør han fint lite, annet enn å se på sitt eget speilbilde i vinduet, en røykende dobbeltgjenger ute i vinternatta, og mumle for seg selv.

Dette kunne vært oppskriften på århundrets roman, eller ti tusen drittromaner skrevet av hvilken som helst wannabe bitter, halvgal Bukowski–figur fra bortimot hvor som helst i verden, fra Japan til Grønland. Akkurat Kommandolinjer har endt opp som en kort samling mer eller mindre velformulerte improvisasjoner over et tema. Noen passasjer er interessante – jeg kan ikke huske å ha tenkt over muligheten for å kysse et menneske helt til det ikke er noe mer igjen av det enn et par ekle flekker på madrassen før – men helheten sliter litt av en manglende vilje eller evne til å gjøre hovedpersonen til en person man skal gidde å interessere seg for.