Det var liksom den ene platen. A Night At The Playboy Mansion. Utgitt i 2000 for å få hippe jetsettere ut på dansegulvet, og siden vorspielmusikken som funka hver gang. Det er funky, fransk disco-house og det glir ned i kroppen som en tradisjonell mojito – glitrende glatt, rimelig utdatert og fortsatt litt godt.

Jeg tror ikke torsdagens publikum ville høre Dimitris nyeste mixer. Mannen fyller snart 50, og spiller ikke for det levende elektronika/house-miljøet, men for etablerte Dimitri-, eller skal jeg si Playboy Mansion-fans. Man skjønner at fyren går skitlei av å spille det samme settet i ti år, men det er og blir det settet vi vil høre.

Dermed foregikk det en liten kamp melom DJ Dimitri og fanskaren hans nede på Betong. Han ville spille nyere, renere og hardere house, mens publikum insisterte på discostrykere og funk-basser. Resultatet ble et rimelig tett dansegulv som jublet høylytt og kastet alle hemninger når han spilte gode gamle låter som «Talkin’ All That Jazz», men som gikk og tok seg en øl da han la opp til en tyngre take-off i halv-to-tiden.

Det var gøy så lenge det varte, men jeg tror både Dimitri og discoen er tapt for denne gang. Grekeren fra Paris kan for meg helt fint gå mot pensjonsalder med æren i behold nå. Så kan jeg sette på Playboy Mansion når jeg vil.