Er dette bra? La oss følge EP-ens presseskrivs eksempel, og kaste ut spørsmålet først som sist. Man anbefales, ifølge nevnte skriv, til å spille taktfaste «Panic Attack» på høyt volum for at svaret på førstnevnte spørsmål skal være ja. Suggererende gitarriff i «Panic Attack», i «Bring it back» vil man ha noen eller noe tilbake, tekster om storm og regn som faller i «Mellow», sinna-på-livet- stemning i «Too late to say goodbye», og så videre. Eller nei, det stopper der, fordi dette er en EP. Og det er vel egentlig greit, siden Celeste fint har rukket over hele følelsesregisteret til gjennomsnittsrockeren i løpet av fire sanger.

Det er ikke det at det ikke går an å like det, og den dårlige engelskuttalen kan jeg nok se forbi. Man kunne latt være å kommentere tekstens altfor innlysende fravær av innhold, og med en to-tre øl innabords hadde jeg sikkert vært tilbøyelig til å nikke takten med hodet. Men hva er poenget? Fraværet av noe direkte negativt er ikke det som får folk til å kjøpe en plate. Når man bruker energien på å unngå å se alt det dårlige i stedet for at det vakre, kule, tøffe treffer deg midt i trynet uten at du ber om det - er det noen vits da? Jeg velger å svare et unyansert og udemokratisk nei. Kall meg gjerne sær, men jeg forventer fortsatt av musikk at jeg kan velge volumet helt selv og fortsatt like det.