Et pressende spørsmål lyder som følger: Har Norge mistet en av sine mest innovative og særegne artister? Det har nemlig skjedd noe med Hanne Hukkelberg ved utgivelsen av Blood From a Stone. (Til de som kjenner ansiktet: har hun ikke forandret seg rent utseendemessig også? (Beklager digresjonen)). Spørsmålet er ikke nødvendigvis negativt ladet, ikke ensbetydende med et musikalsk tap. Blood From a Stone er en raffinert produksjon og låtmaterialet er, i norsk komparativ forstand, temmelig sterkt. Man må bare innse at Hukkelberg ikke lenger er like nyskapende.

Forandringen ligger i overgangen fra det tidvis jazzprega og smått eksperimentelle albumene Little Things og det noe mer poporienterte, men fortsatt nyskapende, Rykestrasse 68 til Blood From a Stones’ bredere rockprofil. Identiteten til Hukkelberg har i stor grad ligget i stemmebruken, sammen med et frynsete lydbilde bestående av alt fra piano til maskinskriver. De obskure instrumentene er fortsatt til stede, men låtstrukturene har flatet ut til tilsynelatende enkle, men mer stemningsbetonte små musikkstykker. Her er en mørkere, mer drømmende og betraktende Hukkelberg. Hun vil nok nå noe bredere ut denne gangen, men risikerer å miste en del av sine tidligere lyttere på veien.