Jeg liker folk som er uredde, litt frekke og entusiastiske. Ekstra mye hvis det er jenter. Det føles urbant, kontemporært og utagerende å danse og lytte til The Knife, M.I.A., Robin og Annie. Også gjør de ting sjøl, tar kontroll, med søte, bedragerske stemmer som synger om å være kåte, om å danse, om å være slem mot gutter og lager nye dansbare lydbilder ved hjelp av sine datamaskiner.

Enter Miss Harmonica. Med egen label, legendariske liveopptrender som ender i smil og svette, og P3-rotasjon med den catchy singelen «Get Dancy!». Hun har bagen full av stemmebokser, trommemaskiner, neonfargede hettegensere, in-your-face-attitude, fargestifter og solskinn. Boxfreshe joggesko, bling bling, casiokeyboard og pågangsmot. Funker overgangen fra opptreden til plate?

Jeg skulle ønske jeg var mer entusiastisk. Jeg vil så gjerne. For saken er jo så bra i utganspunktet: Få folk til å danse, være glad og lage musikk! Men jeg blir sliten. Albumet oppleves ujevnt og bikker over i det repetitive, det overproduserte og det masete. Det er et par lysglimt i uimotståelige spor som står ut: «Get Dancy», «Heartbeat», «Come on!» og «Hey Boy». Fire av tolv er bra, men jeg ønsker meg mer. Altså en lovende, men litt skuffende debut. Hurraropene forbeholder jeg konsertene.