Hvordan står det til med akademikerne? Fattige, dårlige, eller synd på? Eivind Kirkeby har tatt opp 40 korte sanger på dårlig utstyr hos venner og under pulter og gitt ut en 70-minutters hjemmebrent.

Åtte førtideler er coverlåter fra cred-band som The Magnetic Fields, The Decemberists og Mountain Goats - som på sitt beste er underholdende. Kirkeby klarer ikke å holde seg alvorlig selv. Plastikktangenter! Gjentagende akkorder! Tullestemme! Knis. Som Bare Egil Band med Casio i stedet for gitar.

Usikre, refererende og akk, så meta-orienterte akademikergutter ser ut til å ha en hang til lo-fi indie pop. Først interessant, deretter irriterende. Skitt og kanel. Eller skit er mer dekkende, med små hørespill mellom de finknuste fragmentene av smak.

På bloggen meldes det at «Det hjelper nok om man er interessert i små-morsom DIY lo-fi gutteromsmusikk. Og Casio.» Der ligger problemet. Det blir aldri mer enn små-morsomt. Og jeg kan ikke få meg til å like dårlig produsering.

Det er helt OK. Som en gjennomsnittlig kvalitetsreformstudent: At du produserer er viktigere enn at sluttresultatet er på høyt nivå eller tilfører feltet noe nytt. Prosjektet er sett i et kvalitetsreformperspektiv, nokså godt.

For å parafrasere Strindberg: Det er synd om akademikerne.