Schizofren

Alle som noen gang har forelsket seg i romantisk poesi rammes vel av en viss uro ved tanken på det å bli en del av naturen. Bare tenk på spøkelsesaktige hviskende stemmen i Goethes berømte Wanderers Nachtlied – i Åse Marie Næsses oversettelse: «Vente no / snarleg /kvilar du òg». Å bli en del av naturens språkløshet er å opphøre å eksistere som tenkende vesen.

Tittelen i debutdiktsamlingen Våkne som en del av naturen er altså en selvmotsigelse, og den er bevisst. Resten av diktsamlingen når dessverre ikke opp til spenningsfeltet som ligger og dirrer i tittelen. Det er for det meste enkle, fine dikt om sorgen ved å miste to høyt elskede besteforeldre, og dødsbevisstheten som følger. Denne liketilheten kler dårlig svulstige forsøk på å nærme seg døden og mysteriet, de virker mest påtvungne. For eksempel våkner jeg-et og rusler inn på badet, og ser ut gjennom toalettvinduet på lyset i naboens hus. Det leder til refleksjonen «Døden slutter aldri å se mørket i øynene. Jeg vil føle meg frem i sorgen med lysende hender.»

Noen ganger fungerer det likevel, som i den rytmiske slutten, som rommer noe av den ambivalente trøsten som gjør denne typen poesi så god: «Det bor et mørke bak hver klargjørende tanke. Inntil solen slukner vil det alltid være lys et sted på jorden.»