En ung mann går på sosialstøtte og får ikke til noe. Han skal alltid komme seg til jobbsenteret, men kompisen spiller Playstation og drikker øl i sofaen, og det finnes alltid en unnskyldning. Nok en ung mannlig taper som går i fosterstilling i sin morkne leilighet altså, orker vi en slik roman til? Hans Erik har en kjæreste i et annet land (Thailand kanskje?), og romanen består av brev til henne, han skal sende henne penger, hun skal komme til ham og så skal de knulle og være sammen. Tilværelsen er fylt av savn, men ingen jobb og ingen penger.

Hovedpersonen driver tilsynelatende tilfeldig av gårde, og gjennom den driften møter vi andre mennesker: Lasse som bare spiller TV-spill, Feita som ikke blir sett, den døende damen som forteller om sin seksuelle fortid, desillusjonerte sosialarbeidere og den gamle naboen som roper om alt som gikk galt i livet. Vi blir kjent med disse menneskenes lengsel og smerte, og det er utpenslet med en ømhet og humor som drar oss inn i fortellingen og gjør at vi vil lese den lille boka i ett drag.

Torgersen har et fint, poetisk språk som passer fortellingens lett absurde vendinger og avstikkere. Det som står igjen, er det som skulle vært, men ikke er: «Jeg skulle ønske at du var her. Jeg vil knulle med deg. Du skal si at du elsker meg. Jeg savner deg.».