Desto smalere og mer gimmicky musikk blir, desto tynnere blir grensa mellom «skikkelig døvt» og «skikkelig fett». Skrevende over denne grensa står The Mormones og pisser.

Simen og Morten Mormone har en bass, et trommesett, to syke sinn og en kamerat som snakker punjabi. Å lage en kompromissløs, allsidig plate som folk gidder å høre på med disse ingrediensene er ikke barnemat, og bragden blir ikke mindre når man tar i betraktning at begge gutta er rævva til å synge og har et svært lemfeldig forhold til engelsk uttale og grammatikk. Men de klarer det, for selv denne skiva har like mange hull som Rambos fiender, klarer jeg ikke å skru den av.

Kanskje det er energien, kanskje det er kombinasjonen av erkepunk og klassisk rock, kanskje det er den forbilledlige bruken av drittvokal, eller kanskje det er disse tekstene, som spenner seg fra klassisk punklyrikk (I hatemygirl hatemygirl hatemygirl hatemygirl, I hate my girl!) via hasjkriser (The murder–munchies haunt me!) til noe jeg håper er pixiesparodi (As he dance around on top of the roof a giant cow falls down from the open sky).

Uansett hva det er, så funker det som gaffateip på Roskilde. Usolid, men gull verdt.