Det er ikke lett å være visesanger i disse dager. Spesielt ikke hvis du er jente med sansen for melodiske, såre kjærlighetsviser og akustisk gitarspill. Det er jo så mange av dem. Og Ane Brun er en i rekken.

Molde–jenta har høstet gode kritikker i Sverige, blant annet for debutalbumet Spending Time With Morgan. Nå har visst tiden kommet for oppmerksomhet fra hjemlandet. Ane Brun har en stemme som sjarmerer lytteren i senk, vakker og feminin uten å bli sukkersøt og klissete. Musikken er som nevnt basert på lett gitarspill, akkompagnert med koring og strykere. Det veksles mellom visesang/pop og country i en enkel, men dynamisk sammensetning. «Rubber&Soul» og den mer country–aktige «My Lover Will Go», er ypperlige poplåter, som flere radiostasjoner vil elske.

Likevel, jeg ser ikke noen grunn til å gi ut noe som har vært gitt ut hundre ganger før. Ikke fordi det alltid er et poeng å være nyskapende, men det er helt nødvendig å ha et særpreget utrykk for at musikken skal skille seg ut. Plata er vakker og behagelig, men over lengre tid blir det for anonymt og intetsigende. Neste gang jeg får lyst til å høre såre kjærlighetsviser, blir det nok ikke fra A Temporary Drive.