Vellykket repetitiv og refrengløs popmusikk krever et særdeles skarpt øre for stemning og musikalsk dramaturgi. Edvard Bredok har definitivt klart å sette lyd til eksosfargede snøhauger, frostrøyk og mørke. Selv om den hjemmesnekra skiva varierer fra seige og groovy basslinjer til skjør gitarklimpring, mister det kalde lydbildet aldri taket.

Hans bruk av ambivalens er gjennomgående og delvis vellykket. Han synger fine melodier med en nasal, manipulert og litt stygg stemme. Han nøler ikke med å bruke svette synth–lyder og popklisjéer, men gir i grunnen et ganske autentisk inntrykk.

Han feiler derimot i å skape bevegelse i det statiske. Mange av arrangementene er rett og slett for forutsigbare til at temaene klarer å fornye seg selv. Det gjør ikke alltid underverker å sample elefanter og gamle filmer.

I likhet med låtene har ikke Edvards sjelekvaler noen opplagt begynnelse og slutt. Der Cohen navngir dama, er Edvards melankoli mer av den abstrakte sorten. My head in the morning, is so hard to find. Skreddersydd for en generasjon ingen synes synd på, men som aldri blir fornøyd.

Med mer av det som er bra, hadde denne skiva plassert seg på øverste hylle. Og jeg er ikke i tvil om at Edvard griner bedre enn han groover.