Dyster komedie

Hva er kjipest? Å være avdanket postbud eller å selge burgere i et gatekjøkken uten kunder? Robert Skjærstad har prøvd begge deler. Først med hovedrollen i

Budbringeren og nå som stakkaren Jan i Amatørene. Forlatt av kjæresten og kuet av faren, investerer Jan all sin energi i det som må være historiens minst innbringende gatekjøkken.

Samtidig møter vi Bent, en sliten trommis som hardnakket klamrer seg til rock´n´roll-drømmen. Men silkeskjorter og skinnbukser hjelper lite når dama heller vil ha sm-sex med vokalisten Iver Mo.

Disse typene innleder Sletaunes nye film. Oppskriften er den samme som forrige gang. Slitne og tragiske mennesker kjemper seg gjennom tilværelsens uutholdelige vanskeligheter. Både postmannen i Budbringeren og amatøren Jan får et ublidt møte med Oslos underverden. Iver Mo kidnappes, og ender til slutt opp i Jans gatekjøkken.

Test deg selv

Amatør stammer fra det latinske ordet «amare» som betyr å elske, og det er tydelig at Pål Sletaune er glad i amatørene sine. Det er nettopp filmens pussige rollefigurer som er dens styrke.

Hovedpersonene er utstyrt med fremtredende særtrekk som får oss til å humre fornøyd hver gang de entrer lerretet: Iver Mo med sine harry cowboyboots som han helst beholder på mens han elsker, og puddelhårete Bent som aldri klarer å stoppe å svette. Videre ser vi en strålende Bjørn Sundquist i hans kanskje mest uappetittelige rolle hittil. Som Jans sinnsforvirrede og psykopatiske far, skaper han det rene terrorvelde i deres felles søttitallstriste leilighet.

På Internett er det attpåtil mulig å ta testen «Hvem er du i Amatørene?». Selv får jeg beskjed om at jeg likner på Iver: Rockeren som «har blitt stor etter å ha kjørt en vellykket blanding av Billy Idol og Åge Aleksandersen».

Svart humor

Ettersom

Budbringeren ble sett av 150 000 nordmenn, solgt til 40 land og vant kritikerprisen i Cannes, er det forståelig at Sletaune vil gjenta sin suksessrike oppskrift. Som i Budbringeren har han også denne gangen skrevet originalmanus sammen med forfatteren Jonny Halberg.

Historien fortelles med en lavmælt og svart humor. Jeg skulle kanskje ønsket at filmen i større grad åpnet latterslusene, men små bisarre hendelser piffer opp en ellers konvensjonell handling. Som når Jan er i skogen for å henge seg i et tre, og får uventet selskap av en enslig ku.

Ellers fremstår til og med filmens mest lurvete småkjeltringer som sympatiske. Hvem kan vel motstå en kidnapper med kronisk blærekatarr?

Rollefigurene blir definitivt med deg ut av salen, og er ikke lett glemt.