Famlende kyss

Snøbrøyteren Kai (Kristoffer Joner) er en forholdsvis stusselig kar, men han er glad i jobben sin, i datteren, og i bestevennen – hunden Elvis. Dessuten er han over gjennomsnittlig betatt av sin nye lege Victoria (Annika Hallin). Det er Elvis også. Victoria derimot, har andre ting å tenke på. Hun strever med å takle de tunge følelsene hun bærer på etter tapet av sin sønn. Når en ung mann blir funnet død i en snøfonn langs veien, blir Kai en naturlig mistenkt. Forvirret oppsøker han Victoria i et forsøk på å forstå situasjonen. Den unges død tvinger Victoria til å konfrontere følelsene sine, og det blir stadig vanskeligere for henne å skjule sin fortid, både for seg selv og for sine omgivelser.

Vinterkyss veksler sjangermessig mellom thriller og drama, og er både litt trist og litt spennende på en gang. Vi opplever Victorias liv utenfra så vel som innenfra ved sporadiske tilbakeblikk til hennes sønns korte liv. Vekslende fargebruk i filmingen reflekterer Victorias følelser. Mens fortiden er fargerik, er nåtiden mørk og dyster for Victoria, særlig når hun er alene. Joner overbeviser som vanlig med sin småsurrete og lettere klønete rollefigur, og Hallin takler bra rollen som sørgende og frustrert mor. Hunden Elvis spiller også bra.

Regissør Sara Johnsen ble uteksaminert fra den Norske Filmskole i 2000, og dette er hennes første langfilm. Hun klarer seg relativt bra. Vinterkyss setter fokus på det ømfintlige temaet sorg på en vakker måte samtidig som man ikke kjeder livet av seg. Dog er enkelte scener lenger og for lite intense til at det lar seg forsvare, og dette skaper noe dødtid i filmen. Vinterkyss er ikke noe å hoppe ekstremt høyt i taket for, og vil nok dessverre fort bli glemt i mitt store hode.

Men for all del, det er da en helt grei film, og den er absolutt verdt en kinobillett. Om du verken liker Kristoffer Joner eller Annika Hallin, så se i det minste filmen for Elvis’ skyld.