Jostein Gaarder er en liten skrue - opplest og vedtatt, må det være. Forfatterskapet hans ligger som kjent i et slags hverdagsfilosofisk landskap mellom livets største spørsmål og det dramaturgisk drømmende og eventyraktige.

Dermed blir en adapsjon til film svært problematisk, spesielt når den skal utføres på norsk. Om du føler du ikke har blitt servert keitete og svevende dialoger i norsk film tidligere er du nå in for a big one.

Sitater a la «det er verst å dø når du har hatt et godt liv. Hva velger du?» og «evigheten ligger i dette øyeblikket» lar det gå kaldt nedover ryggen på flere av oss. Det er nesten ondsinnet å putte slike fraser i munnen på så unge og uerfarne skuespillere.

Ved et par anledninger evner Appelsinpiken likevel å trykke på noen bevegende knapper, som griper de mer sensitive seerne blant oss. Et eksempel er når den unge, kreftsyke hovedpersonen skal fortelle sin kone at han skal dø. Det er godt skuespill, det er sterkt. Men spørsmålet blir om man i det hele tatt kan se slikt uten å bli beveget på et vis?

Effekten er uansett svært kortvarig. De gode momentene blir straks overspilt, og filmen glir over i det sentimentale, pompøse og pinlige. Da er vi ikke mange skrittene unna fuglekreket man fortærer i jule- og nyttårstider.