Fire storskjermer som vegger, en laptop-kvartett, en el-fiolinist, en danser og en saksofonist. Hellstenius' verk «Victoria teller» skal vise oss at det er vanskelig å telle til 50 og ned igjen syv ganger, Frounbergs «Erindring» skal vise oss Gobi-ørkenen og Krunglevicius «Interrogation» hvordan man psyker ut en morder.

«Victoria teller» beskriver med lydopptak, fiolinspill og bilder hvordan det er å prøve å fokusere på noe helt enkelt, når tanker, lyder, og bilder hele tiden dukker opp og krever sin oppmerksomhet. «Jeg husker ikke...» mumler etter hvert fiolinisten som har kommet ut av tellingen, og det moderne mennesket vet hva det dreier seg om.

En lydløs danser er kjærkommen etter tallkaoset. Fire musikere på hver sin datamaskin blir etterhvert med, og ørsmå datadrypp klinger vakkert, fremmedgjort og ensomt med og mot hverandre og danseren, mens Gobi-ørkenen glir forbi på veggene i Frounbergs «Erindring».

Krunglevicius er likevel det klare høydepunktet, når skjermene blir sorte, dundrende, illevarslende trommer fyller rommet og en saksofonist begynner å hyle ut én og én tone, nedover og nedover i registeret. På skjermene leser vi et avhør av en mordmistenkt, og det er skummelt og spennende - som CSI i samtidskunstdrakt.