Den umiddelbare reaksjonen på Gjerstad Funk- og Fiskarlags plate er en nostalgisk, søkende mysing som resulterer i en aha-opplevelse i det du gjenkjenner coveret. Hva som har fått gruppen til å trekke linjen mellom funk og fiskeboller er uvisst. Litt spesielt er det også å gå fra Bermuda til skjørbuk mellom spor 1 og 2. Finurlige tittelvalg for instrumentallåter.

Musikalsk sett blir du ledet inn i en helt annen verden. Innspilling i New Orleans har gitt platen et autentisk preg - insisterende bassrytmer og gospelorgel tar deg til et sted fjernt fra Oslos slaps. Eksotiske kuriositeter som bongotrommer og cabasa gjør at låter som «Combicamp» og «20-bussen» høres udelt funky og innbydende ut.

Det kan diskuteres om det er så lurt å markedsføre seg ved hjelp av fiskeboller, og platecoveret er noe villedende: dette er musikk jeg forbinder med langt mer glamorøse saker. Så kan man jo spørre seg hvor kjedelig CD-en ville fremstått, hadde den vist staute karer eller udefinerbar kunst. Gruppen når målet sitt. Selv om musikken har en tendens til å legge seg som et behagelig bakteppe, blir man tvunget til å tappe, klappe, trampe de fristende rytmene. Næringsinnhold per 100 g. fiskebollefunk: en naiv, humoristisk groove som vil vare dagen ut, minst.