Det jeg husker fra første gang jeg våget meg inn på et Berlin-teater (riktignok engelskspråklig) er en blid mann på scenen som demonstrerte for oss et enkelt faktum: «If you have any troubles, take a kinderegg and put it in your head.» Han ble selve bildet av Berlin-teateret for meg: absurd, overraskende, overrumplende, barnslig sirkusaktig og ofte tankevekkende på en rar måte. Dessuten litt urovekkende; bare forstill deg å ha et kinderegg skranglende rundt i hodet ditt.

Pablo Llambias jobber innen flere kunstarter, men forfølger alltid slike underlige ideer til sin ytterste grense. Slik sett er ...rasende… en typisk kinderegg-roman. Den er de berømmelige tre tingene på en gang: en oppvekstroman om den opprørske tenåringen Patricia, en spøkelsesroman, og en filosofisk roman. Her kommer overraskelsen faktisk i tillegg, (jeg skal ikke avsløre den) i motsetning til de bedrageriske kinderegg-reklamenes løfte om at «leke» og «overraskelse» faktisk er to forskjellige ting.

Jeg kunne legge til «bygge». Hvis du putter romanen i hodet begynner du å flytte på ting og begreper for deg selv, til du har puslet deg frem langt inn i spøkelsesdiskursens irrganger i Patricias rasende monolog, der du kan plukke stjernene ned fra himmelen, og spise dem.