Scenen på Victoria ser ut som en Serafin og Plym-barnetegning med horn i alle former og farger, samt to antikke trommesett som omkranser dem. Trombone Choir åpner kvelden med en litt parodisk mine, før trommeduoen Nilssen-Love/Zerang slår hverandre fullstendig i fillebiter. Saksofonistene Joe McPhee og Ken Vandermark fortsetter så med en tre deler lang kollektiv improvisasjon, men salen lever fortsatt trygt frem til bulldoseren Brötzman entrer scenen sammen med alle sine medsammensvorne i Chicago Tentet.

Platetitler som The Brain of the dog in section og The Complete Machine Gun Sessions forteller en del om hva man kan forvente seg av Brötzmann og co. Men det er likevel ikke helt tilstrekkelig. Faktisk ville alle byens brøytebiler og gravemaskiner hatt sine vanskeligheter med å overdøve dette ensemblet. Man kan godt kalle det en (fri) form for konstruktiv støy, eller bare urjazz.

Videre kan delvis dekkende ord og begreper som energi, kraft, trøkk, ulyd, slag, støt, rykk og larm kan gi en adekvat beskrivelse av musikken som oppstår underveis i løpet av denne konserten. Men jeg velger likevel å ty til en gammel Cornelis Vreeswijk-metafor. For Peter Brötzmann Chicago Tentet låter mest av alt som John Coltrane i en helvetesmaskin.