Denne EP-en spenner ei ikke altfor lang bru mellom grunge- og shoegazesjangrene. Dette spennet fra intens sinnarock i tittellåta til den energiske driven i de tre neste er spennende lytting. Med unntak av førstelåta, figurerer låtene som mindre elektroniske utgaver av The Beautiful People (også kjent som 120Days). Men samtidig som Simon Says No! beviser at gamle band som Velvet Underground og My Bloody Valentine stadig har innflytelse, tilfører de også noe nytt i soundet sitt.

Både tekstuelt og musikalsk høres låtene sammenhengende ut. Blant annet bygger to av låtene på samme type barnerim, i «I gotta try/I gotta die» og «I should’ve died/You should’ve cried». Likevel leverer hver låt noe nytt. «Shiver» har skjelvende, monotone gitargrunntoner supplert av fine skalariff som sammen fenger i samme stil som nevnte norske elektrogruppe. Nestelåta «Sleeping Heart» fører dette videre, men tilføyer en fet kvasimilitær skarptrommerytme som bærer låta. Da sistesporet, hissige og feedbacktunge «Peak», toner ut og skiva starter på ny, er jeg egentlig klar for flere låter. Derfor bør en eller annen menneskekjær psykologistudent ta bandets emooppfordring «save me from suicide» til følge. For det hadde vært sykt kjipt å ikke høre mer fra denne gruppa.