A livingroom hush

Warner

Hør etter, nå: Skaff deg denne skiva.

Slik kan du velge å høre på den: Liggende på gulvet med en pute under hodet og med hodetelefoner på hodet, mens lyden fortsatt strømmer ut i rommet via høyttalerne. La veggene, møblene og gulvet ta del i, eller rettere: bli del av, skiftningene fra dyp, dub–aktig, doven bass til frenetiske, organiske, fremadstormende riff. Av og til blir det så stille at du kan høre drivverket fra cd–spilleren. Men selv da, eller kanskje spesielt da, kan du, gjennom hodetelefonene, nilytte til aktiv bruk av stereoperspektivet, perkusjonsfinurligheter og luft som flyttes gjennom treblåsere: La detaljene komme til deg.

A livingroom hush er det timannsbandet Jaga Jazzist kaller sin egentlige debut. Den har latt vente på seg. Men nå er den her, og hva kan man si: Den er så gjennomarbeidet at en, om en overhode er interessert i norsk musikkliv, må høre den. Kanskje får rockerne der ute bakoversveis når de hører om god, delikat produksjon, men Jaga Jazzist er så gode at de slipper unna med ethvert helligbrøde: 1. De har laget et instrumentalt konseptalbum. 2. De holder på med jazzrock. 3. De takker frisørene sine i coveret. Men alt er lov, om det gjøres rett.

Denne utgivelsen er Jaga Jazzist i et ganske avslappet humør. Det kollektive, enhetlige ved bandet og musikken ligner lite annet. Noen vil komme til å høre biter av postrock, andre vil høre nyanser av sektitalls jazzrock, komplett med el–piano, vibrafon og riffbaserte låter, mens atter andre vil høre inspirasjon fra all verdens melodisk popmusikk. Uansett: Absolutt alle som hører den vil høre noe nytt, originalt og bra.

Og om du skulle høre den, liggende, med gulvet duvende under deg, og skulle komme til å lukke øynene, vil du tenke at denne plata er ekstremt filmatisk. Kanskje er det vanlig å si om all instrumentalmusikk at den er filmatisk. Men denne plata er lydsporet til en film som ennå ikke eksisterer.