; "SENTIMENTAL KYNIKER? Bibio gir oss noe i skjæringspunktet mellom ektefølt nostalgi og kalkulert reklamemusikk.")
SENTIMENTAL KYNIKER? Bibio gir oss noe i skjæringspunktet mellom ektefølt nostalgi og kalkulert reklamemusikk.
Som skapt for reklame
Klinisk destillasjon av følelser som funker.
Engelskmannen bak artistnavnet Bibio, Stephen Wilkinson, er enten ekstremt sentimental eller ekstremt kynisk. På den ene siden kaller han låtene sine ting som «Weekend Wildfire», «The Ephemeral Bluebell», «The Garden Shelter» eller «Everglad Everglade», og hans stort sett instrumentale musikk er en nostalgibombe av det skamløseste - et sonisk sepiafilter over fordums trygge sommere av typen man instinktivt tenker kun en oppriktig naiv sjel kan lire av seg. På den andre siden er de metodene han bruker for å oppnå dette så jævlig kalkulerte: Flere lag varmt, hypnotisk repetitivt gitarklimper (ofte med lydbåndstøy eller annen studiovrenging), feltopptak av fugler og rennende vann, varme synthtoner (ofte avspilt baklengs) og all eventuell vokal tatt opp med billige mikrofoner og lagt helt bak i lydbildet.
Hvis man antar at nostalgi er varme minner av noe fint og ekte, og går med på at minner ofte er vage, forvrengte og litt fjerne, er det ovennevnte omtrent den mest logiske lydoppskriften på dette overhodet mulig. Ikke rart reklamebransjen elsker ham.
Skjønt, er det noe reklamebransjen elsker like mye som klinisk destillasjon av følelser så er det ting som bare funker, og også der stiller Bibio sterkt. Wilkinson har en sjelden, om ikke unik, evne til å ved hjelp av brede musikalske strøk lirke ut halvglemte og dypt personlige ting fra sinnet, som en slags musikalsk astrolog. Det må være bra frustrerende for verdens utallige band, hardt i arbeid for å skape lydsporet til dine fremtidige minner, at det et sted i det svarteste England sitter en fyr med kassegitar, diktafon og hjemmestudio som ikke bare gjør det de prøver på bedre enn nittifem prosent av dem noensinne vil, men attpåtil kan gjøre det med minner du har fra før.
