Torsdag kveld, og indierock på norsk på plakaten på Betong. Dunderhonning sparket det hele i gang med energisk støyrock på herlig harstadmål, og allerede før første låt vrengte trommisen av seg skjorta til forlystelse for de 15 i lokalet. Ungdommelig friskhet med sjarmerende tekster, og et trivelig-vennegjeng-fra-ungdomskolen-aktig oppsyn. Dunderhonning låter som et Bob Hund fra Nord-Norge, eller som et band fra Harstads svar på Svartlamon, om det skulle finnes. Paroler som «Æ kjæm heim, sjøl om det e forseint» og «la mæ vær i fred», får en til å tenke at dette er rockere som akkurat har flyttet hjemmefra. Dunderhonning er et lovende band med mange gode idéer.

Kveldens andre band, Tvang, stilte mannsterke, med seks personer på scenen. Med tyngre gitarer, hardere trommer og et bredere, mer klangfullt lydbilde låter Stor-Oslobandet mer voksent og mandig. Dette er tung indie i norsk rocketradisjon, med inspirasjonskilder som Seigmenn, Motorpsycho og deLillos. Her er drømmeheavy shoegaze, vakker jentevokal og trivielle, ærlige tekster som fenger i sin enkelhet.

Bandenes norske tekster senker terskelen for hva det kan synges om, og skaper nærhet. Slik sett kan norskspråklig indie være en formidler av hverdagsopplevelser i det moderne fedrelandet.