Hvordan låter tanker, egentlig? Tja, det spørs vel helt på hva slags tanker man tenker. Jeg tenker først og fremst på sånne funderende tanker man har når man drikker øl og tenker på hvordan tanker låter.

Kanskje lyder de som klarinetter pekt i været sånn at spyttsurklinga blir en egen, litt ekkel lydeffekt som du aldri har tenkt på at fantes. Man blir lett fascinert av slike lyder - på et tidspunkt skulle man vel tro at man har levd lenge nok til at verden ikke har flere lyder å by på. I instrumental synergi blir slike nye lyder like fengslende som enhver usvarlig filosofisk tanke. Klangen av fiolinbue mot cymbalkant eller den skjøre lyden av pust i saksofonen rett før den sprekker om i en sped tone, for så å bli avbrutt, er gode ledsagere til spyttsurkleriet. I det hele tatt er det mye man kan lage nye lyder av. For eksempel blir det fort en kuriøs måte å avslutte en konsertdel på hvis man skraper en saksofonflis mot en femdagersbart.

Det er vanvittig hva man kan bli imponert av bare man har den rette stemninga, litt luft til å tenke emner med meta-prefiks, og et kaldt glass øl i hånda. Dessuten er man jo selv alltid en del av symfonien i et rom - det være seg om man velter et ølglass, blar i ei presseblokk eller tar et speilrefleksbilde.