Steffen Schiøtz (23) rømmer til familiens hytte langt faen-i-vold for å løse sine mentale floker. Han har etter hvert blitt temmelig slitsom for både seg selv og andre, grublete og aggressivt moralistisk. Dette er en beretning om hvordan det kan gå når overdreven verdenssamvittighet imploderer og blir til patetisk selvopptatthet.

Debutant Valeur fremstår som en ung Erlend Loe i all sin overspilte naivitet og underliggende melodramatikk. Doppler-referansen ekspliseres til og med i boken. Noen ganger tar likheten litt overhånd: «Kveg er alfa og omega».

Men boka er lettlest og underholdende, den er full av morsomme formeksperimenter som oppramsing av Facebook-statuser, og MSN-samtaler gjengitt i fulltekst. Og det er en fryd hvordan Steffen er en mester på å holde dårlig stemning i hevd da han får stikke-av-prosjektet sitt invadert av familie, kjæreste og venner.

Trenger vi egentlig flere slike reflekterende finne-seg-sjæl-sjanger-fornyende romaner, skrevet av postmoderniserte barn av overflodssamfunnet? Ja, det tror jeg. Skal ikke utelukke det i alle fall. For det er stadig nye folk med nye eksistensielle kvaler som vokser opp. Valeur snakker til alle som har verdenssamvittighet, Facebook og dametrøbbel. Og dem er det faktisk en del av i dag.