Når Matias Tellez synger Don’t you call me / don’t you text me blir det i et kort øyeblikk pinlig tydelig hvor malplasserte referanser til vår digitale samtid blir i mer eller mindre klassiske poprammer. Det kan virke gammelmodig å ta slike hensyn, men så er da også en god slump av signaturen til Tellez nettopp en forkjærlighet for urpopen, slik den ble praktisert i Tin Pan Alleys og Hitsvilles låtfabrikker for lengre og lengre siden.

Siden sist har Tellezamalgamet blitt litt mer polert. Her blir Max Martin-pastisjer, Queenkoringer, silkemyke analogsynther spent over en småstressa rytmeseksjon i 35 minutter som føles både omhyggelige og omstendelige. Og det er ennå tidlig å si, men jeg aner konturene av en erketypisk pop-maverick i Tellez - det er noe i mangelen på selvsensur, den uanstrengte hyperaktiviteten og de tåpelige tekstene som gjør meg sikker på at han kommer til å spy ut spraglete pop til han er gammel og grå. En dobbeltskive synes uunngåelig.

Foreløpig er han purung, stemmen og tekstene bærer vitnesbyrd om det. Heldigvis, for en del av låtene på Clouds kunne blitt i overkant veslevoksne om ikke de mer poppubertale instinktene hadde rådet. Slik plata står, er imidlertid Tellez sitt bud på poptronen enerverende eminent, uforferdet uferdig.