Hva ska’n si? Kontemplativ og kunstnerisk indie-pop-rock? Med norsk vokal? Det er en risikosport Tvang bedriver på «Unik», bandets andre langspiller, men det går greit. Helt greit.

Spor to, «Noe som burde skje», har Marita Sørlie fra Bermuda Triangle som gjestevokalist og er en fin låt. De late og seige, men melodiøse gitarlinjene kombinert med sekstener på hi-haten gjør låta til en slags øvelse i Built to Spill, forøvrig en gjennomgående musikalsk referanse, slik som DeLillos nok også er. Sørlies vokal er forøvrig et kjærkomment innslag, både når hun leder an og når hun korer.

Tekstene er med et par unntak omtrent like konkrete som noe av DumDum Boys, et hint av Lars Lillo Stenberg-naivitet og til tider noe a la Beckstrøm-vokal. Låta «NAV» kontemplerer over dilemmaet som oppstår når du ikke vil (eller gidder) jobbe, men heller ikke er tilfreds med å sove hele dagen. Jeg leser den som en form for ambivalent romantisering over livet som indierockeboms. «Biler og Barn» er i samme gate. Her presiseres det at «livet er mer enn rekkehus med biler og barn». Skikkelig uavhengig.

Vel. I den nye, norske skogen av indie-zoom-turne-bylarm-aktige band er Tvang absolutt ingen skamplett. Men det blir veldig indie-konformt og riktig. Småpent, men litt intetsigende.