Hett omfavnet av publikum på alle kanter, samt inni min bakre bukselomme, er det vanskelig å betrakte Slagsmålsklubbens musikk atskilt fra deres funksjon som sosialt fenomen. Konserten kan lignes med liminalfasen av et ritual: Et stappfullt antall technohender famler 90-tallsaktig i luften og vinker puberteten farvel, samtidig som de understreker opplevelsen med utbrudd som jeg er så full .

Løsrevet fra klamme hender og ølsprut, er det imidlertid tydelig at fjortisfesten ikke oppstår uten grunn: Nintendoensemblet spiller intrikate repetitive og fengende melodiske rytmer, ispedd en solid dæsj melankoli. Soundet er morsomt og vakkert på en gang - snipp og snapp-aktig i bunnen med utstudert 40-talls-jazz på toppen. De leverer alt de har av energi, og frontfigur Frei Larsson fremstår som selveste helten anno 2009: En veik fyr med briller og hvit singlet, gaulende oppå et bord fylt med datamaskiner.

Larsson avslutter riten med å stupe ut i publikum under låta Kasta sten. Musikere og tilskuere duver fra side til side, og svetten skvulper oppover vegger og tak før den så skyller de lykkelige unge opp betongtrappa hvor de forteller hverandre hva de har vært sammen om: Liminalfasen avløses av en klargjørende tilbakekomst til Studentersamfundet.