Jeg var full av fordommer mot denne plata. Kleen Cut prøver hardt å være tøff amerikansk rapper, både når det gjelder sound, aksent, klær og den arrogante hiphop–holdningen. På platecoveret poserer han med kamphund og feit bil, og i videoen med en silikonsprengt Aylar. Lillestrøm er ikke New York, og Kleen Cut definitivt ikke Jay–Z.

Men skiva er overraskende bra. Kleen Cut finner riktignok ikke opp platespilleren på nytt: Det går i kommers rap av kjent merke, med selvskryt og dameprat. Men han gjør det med glimt, eller skal vi si bling–bling, i øyet. Han rapper selvsikkert og tilbakelent, har underholdende tekster og engelskferdigheter de fleste norske rappere bør misunne han. Produsent Rumblin følger opp med catchy beats, og tidvis er det uforskammet fengende, som klubblåta «Let Em Know» og balladen «Tell Me How». Men andre ganger savner jeg originalitet. «Shake Off» er for eksempel et noe tafatt forsøk på å gjøre The Neptunes på norsk, og «Who Am I» er mer enn mistenkelig lik en The Diplomats–låt med samme navn.

Kleen Cut når kanskje ikke opp til sine amerikanske helter. Men når det gjelder å lage norsk rap «the American way» er det ingen tvil: Kleen Cut er ”Rookie of The Year”. Og vi er fortsatt bare i februar.