Vi befinner oss i en liten drittbygd. Kall den Askim, Notodden eller Nebelgrad, tilværelsen er den samme, og den suger. Bernard har droppa ut av videregående, jobber i videosjappe og spiller gitar i band. Han er sur og grinete fordi han «bare går rundt og suser», og sutrer så mye at han blir en temmelig slitsom protagonist å følge. Det eneste som gjør livet levelig, er hans tre bandkamerater som holder ut hans mørke humør i en verden av tenåringsmødre, rånere og slitne alkiser.

Beretningen om landlig tristesse er til dels godt utført med skarp tusj og presise observasjoner, men med et litt forvirret narrativ. Skildringer av frustrasjon på bygda og den unge kjærligheten er heller ikke særlig original innen tegneserieromansjangeren; vi har tidligere lest «Tepper» av Craig Thompson, «90’s love song» av Tor Ærlig, for å nevne noen.

Spørsmålet blir da hva en vil ved å fortelle denne historien, og Lilleeng gir ikke noe overbevisende svar. Mot slutten får vi likevel en slags moral. Dama Bernard er forelsket i, som også er frontfigur i bandet, kommer inn på universitetet. Bistert sitter han igjen med mobilen i hånda, før han taster det avgjørende nummeret til studiekontoret. Veien vekk fra elendigheten går gjennom høyere utdanning, gutter og jenter! The end.