Babel

jeg bygde etasje på etasje

til vi nådde himmelen

himmelen blandet seg

med det som burde vært glemt

du leker gjemsel alene

mellom skorsteinene

skyene dekker ansiktet

tampen brenner inne i deg

Det finnes mange måter å være en god dikter på. En av disse er å føye noe nytt til leserens forståelse av verden, å ta dagligdagse fenomener og gjennom lette lyriske grep forvrenge dem nok til å gjøre dem unike og nye. Dette er en oppskrift, men den er ikke idiotsikker, for det skal raust med fintfølelse til for å unngå at nytenkningen virker kunstig.

Endre Ruset skriver setninger som aldri før er ytret, og ender forbløffende ofte opp med noe som er nytt og samtidig helt naturlig. Ikke at han skriver seg helt ut av lyrikkens historie: motivene er ofte velkjente og velprøvde, men han klarer seg bra i møte med dem.

Kanskje kan han bebreides for å ikke bryte opp språket og benytte seg fullstendig av hele registeret en papirbasert diktning har til rådighet. Men kanskje er diktene hans heller ikke ment primært som tekst på papir, men som setninger til høytlesning alene eller blant andre. Det er slett ikke til forkleinelse for en dikter å trekke på poesiens muntlige røtter.

Kanskje kan det innvendes at tekstene er for tilgjengelige. Diktene i Kims lek er ikke avskrekkende vanskelige dikt om uidentifiserbare temaer. Motivene er barndom, barnelek, lengsel og hverdag, og de behandles på en lavmælt, men reflektert og tidvis inderlig måte som gir grunn til å tro at Ruset fort kan ende opp som en pensumfavoritt for lærere i videregående skole. Det betyr ikke at Ruset formulerer seg lettvint eller fordummende – Georg Johannesen har også beæret pensumlister med sitt nærvær, og det skal ikke være nødvendig å gjøre enhver spasertur til en kubistisk eksplosjon for å kunne kalle seg poet.

Endre Ruset er ung. Gi ham litt tid til å tenne brannen i sin sjel, for så å utgyte disse flammene over papiret med den ferdigheten han viser her, så har Norge funnet en ny poet.