Blind er rett roman til rett tid. I den gjøres hovedpersonen, juniorprofessor Geir Kinsarvik til midtpunkt for en virvelvind av det norske Problemet. Problemet som belyses er sosialdemokratiets problem i møte med en stadig voksende individualisme, og det evigaktuelle problemet ved å være mann.

Med mindre du er av den sorten som sluker alt som kommer av norsk litteratur uansett, høres dette kanskje kjedelig ut. Det er det ikke. Forfatteren har ikke falt for fristelsen til å dra fortellingen ut i det uendelige, men serverer rike porsjoner liv og ideologi i konsentrerte,

elegant sammensydde enkeltepisoder, med uvanlig effektive synsvinkelskift. Det er relevant, det er vondt, og det er godt.

Selvsagt er Kinsarvik akademiker, som så mange andre sentrale figurer i samtidslitteraturen, og han er avmektig, som mange av sine romanfigurkolleger. Men forfatteren faller ikke i fella, og unngår at teksten ender opp som et umotivert postmoderne selvsamleie. Seljestad lykkes der mange andre feiler fordi han klarer å få avmakten til å BETY noe. Ordsjonglører kan underholde og fascinere, men det er vanskelig å virkelig nå inn til leseren hvis du ikke har noe å melde. Det har Seljestad.