Av og til skulle jeg ønske de voksne kunne bli flinkere til å rekruttere nye generasjoner. De kunne få et reklamebyrå til å lansere tøffe slagord om etablering og ansvar, få en kul rocker til å delta i en bli–voksen–holdningskampanje, og en gang for alle erobre den tilsynelatende utilgjengelige målgruppa tredveåringer.

I mellomtida kommer det til å fortsette å dukke opp filmer som «37 ½» på kinoer nær deg. Filmer om ikke fullt så unge, men fortsatt selvrealiserende bymennesker som sliter med livet og havet og kjærligheten, og som om ikke det skulle være nok så sliter de med døden også. Som er redde for å bli forbigått av noen yngre og penere, som blir dumpa og depper til Kristian Valen. Som drikker litt latte på en kul kafé og finner på noe som er rart og litt morsomt, mens de lurer på hvorfor alt ikke ble sånn rosenrødt som de hadde tenkt ut på forhånd.

Det er ikke umulig å lage en bra film om sånt, men det er neimen ikke lett heller. Regissør Vibeke Idsøe klarer det bare sånn halvveis. Innimellom er det ganske morsomt, og Marit Andreassen gjør en stor jobb som maktdrakt–djevel, men som helhet blir det for ujevnt. Nei, gi meg heller en film om studenter i tjueåra som drømmer om å slå seg til ro med barn og hund og fast inntekt. Det ville røska.