Kort fortalt: Verden flommer over av bullshit. Bullshit er farlig, kanskje til og med farligere enn løgnen, fordi den er så pokkers likegyldig til alt: En løgner forholder seg nokså strengt til sannheten, det er den eneste måten det kan funke på. En bullshitter, derimot - han eller hun turer av gårde uten noen samvittighet overhode. Harry G. Frankfurt skal ha for at han appellerer til leserens samvittighet.

Boken søker å definere bullshit relativt til for eksempel «humbug» og den nevnte «løgnen». I sin jakt på en presis definisjon, lærer vi en del om begrepet - det er for eksempel interessant å lese Frankfurt distansere reinspikka bullshit fra usannferdigheter (som da er mye tettere sammenknyttet med «humbug»), det kjennes relevant. Samtidig, og dette er forferdelig urettferdig å forvente av en lefse som denne, om man ønsket et slags ankerfeste i et hav av snikksnakk med denne boka, kan man bli skuffa.

Frankfurt har helt rett i at den økte produksjonen innen medier fører til at den reelle informasjonen blir stadig mer tynnspredt, og at dette øker bullshittmengden - men dette er et så allestedsnærværende og innlysende problem at det er vanskelig å se hva slags nytte vi har av «Om Bullshit». Vi kjenner igjen BS når vi ser det - i mellomtiden bør vi lese noe med innhold.