Gamle ritualer

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Cecilie Løveid

# Nye ritualer

# Kolon Forlag 2008

Det kan virke forunderlig at Cecilie Løveids nye diktsamling er et produkt av året. Flere av diktene kunne like gjerne vært skrevet for femti år siden. Ikke bare fordi tematikken er tidløs, men også fordi bildebruken er nesten i overkant tradisjonell. Riktignok er ikke tidsriktighet nødvendigvis et kvalitetsstempel. Men hver generasjon har sin sjarm. På sitt beste er Løveids bilder språklig helstøpte og virkningsfulle. På sitt verste er de lett klisjéfylte og intetsigende, med formuleringer som dette: Jeg ønsker meg noen jeg kunne fortelle/ mine tårefylte svarte hav til.

Janken Varden, ektemannen til sekstitallslyrikeren Kate Næss, kommenterte konas upubliserte, håndskrevne utkast slik: «Mange av disse tekstene er ren parodi, selvironiske etyder over de mest kryptiske og absurde innfall». Til tider mistenker jeg Løveids dikt for å være resultat av lignende impulsive innfall, men de er til gjengjeld ikke kladder: Hun la hånden sin i sannhetens munn/ hans nattkalde maskineri skrek/ da rant et svart hav/ ut over gulvet/ og fylte de hvite arkene.

Så spørs det om jeg kanskje er vel fordomsfull. Kanskje jeg ville likt disse diktene bedre hvis jeg var en svermerisk gymnasiast på slutten av femtitallet? Jeg tror egentlig ikke det.

Powered by Labrador CMS