Det er to hovedperspektiver man kan anlegge på Chinese Democracy. Rent musikalsk er den en slett ikke ueffen oppfølger til Use Your Illusion 1-2: Ikke så mange overdådige låter som forrige gang, og ikke helt den attituden som preget Appetite for Destruction, naturligvis. Men man savner Slash-gitarriff bare litt.

Så er det det historisk-biografiske. De 17 årene. Splittelser, krangler, konemishandling og andre skandalehistorier, hele prosjektet som etter hvert ble en stående og dårlig vits. Når man tar det siste poenget i betraktning og plusser på det forventningspresset som må ha bygget seg opp, er jeg imponert over hva Axl Rose, med hjelp av et stort og skiftende antall medmusikere og produsenter, har kommet seg igjennom med. Om man skulle savne nyorientering og synes at dette høres lovlig 1991 ut, så tenk på dette: Da Use Your Illusion kom for 17 år siden, så var Metallicas Black Album regnet som den store konkurrenten. Metallica har utgitt den ene platen etter den andre i mellomtiden, eksperimentert og fornyet seg. Før de, til et unisont lettelsens anmelder-og-fan-sukk, fant tilbake til 1991-stilen nå nylig. Hvem er det som orker å høre på deres Load eller St.Anger nå? Og hvem er det som kommer til å bry seg om hvor mange år Axl brukte på Chinese Democracy i 2108?