Om Bullshit

– Anmelderredaktør Roshauw, nå har jeg hørt på Torbjørn Dyruds Quietly to the fields flere ganger, og jeg kvier meg litt for å skrive anmeldelse av den. Må jeg?

– Hva er problemet? Er den dårlig?

– Nei, bevares, det er jo gøy å skrive en velfortjent slakt.

– Så den er bra?

– Den er helt ålreit. Og det er det som er problemet her. Jeg er lei av å skrive anmeldelser som konkluderer med at plata er sånn ganske bra.

– Jeg skjønner. Hva slags musikk er det egentlig?

– Nei, det er litt sånn ECM-aktig kontemplativ instrumentaljazz. Luftig og fint, en krystallklar produksjon og litt sånn kjølig, nordisk sound. Dyrud spiller piano og er bra på det, og har fått med seg Stian Carstensen og Mathias Eick som også er dødsflinke. Men det er liksom ikke noe nytt at jazzmusikere er gode.

– Nei. Er det flinkisfella albumet havner i, da?

– Jeg har egentlig aldri skjønt hva det betyr, er det liksom en ulempe å mestre instrumentet sitt? Problemet er vel heller at musikken ikke griper meg helt, at låtene ikke får meg til å sitte klistra, men at plata noen ganger henfaller til cinematisk bakgrunnsmusikk.

– Musikk til en imaginær film du i grunnen er såre fornøyd med at ingen har giddet å spille inn?

– Nettopp. Jeg hørte Dyrud og Carstensen sammen for flere år siden i Kampen kirke, det var mye råere enn det her, med en del variasjoner over folketoner og salmer og sånn. Her er alt materialet selvskrevet, bortsett fra solopianosporene som er improvisert fram. De låter ikke så langt unna Keith Jarrett til tider, men det er jo en ganske selvsagt referanse når det er snakk om harmonisk tilgjengelig pianoimprovisasjon. Det er litt som å si at all reggae høres ut som Bob Marley, lissom.

– En ganske dårlig sammenligning, men jeg tar poenget. «Det er tydelig at medlemmene i dette retrogitarpopbandet har hørt på The Beatles».

– Ikke sant. Jeg tenkte altså at vi kanskje kunne bruke plassen på noe annet i stedet. Noe som enten var skikkelig dårlig eller skikkelig bra.

– Nei, jeg vil gjerne ha en anmeldelse av plata. For det første har jeg ikke så mange alternativer å ta av. Dessuten er det manko på skikkelig dårlige eller bra ting. Og middelmådige skiver fortjener sin plass i solen, de også.

– Ja vel. Men da blir det bare sånn «dette er slett ikke dårlig, og jeg håper det kommer flere plater fra denne kanten».

– Og det ville vært på grensen til uforsvarlig døllt. En nødløsning kunne vært å skrive ned denne samtalen?

– Hva mener du? Det vi prata om nå?

– Ja. Tror du ikke at folk vil skjønne poenget?

– Jeg veit ikke helt jeg. Blir ikke det litt vel navlebeskuende?

– Jo, det blir kanskje det.