Ivrig ironi

Cover. Hvilken gudelig gren! Tett tonesatt av smoothe synthesizergrep, artig arrangering, groovy gitarfills og rytmer ridende på pornoens poesi, penetrerer Penthouse Playboys Finn Kalvik, Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg sine sanger, som søte stikkelsbær gjennom et strå, treffsikkert tilgjengelig for de sirligste smaksløker.

Hjernen er alene. Men paljettgutta pakker dette faktum inn i glitter og gull og gjør at vi tenker: Er ikke det feiende fett? La oss dundre den innbringende innsikt inn med deilig dansebandmusikk! En vill versjon av Lars Lillo Stenbergs slager finner slik veien inn i vårt sinn. Snøsex. Hm. Et konstruert konsept? Vil vi fnise forstyrrende mens vi tenker trettende mye på Jahn Teigen? Det er ikke tvil om at Elske i Sneen gir forunderlige former for forståelse.

Ironi. Dette fenomen funker blant flest best når sannheten trigges og vi tviler tvungent i noen skremmende sekunder før latteren løfter lungene. Så vet vi: Dette er tull. I 33,6 minutt. Vi ønsker det vil ta slutt! Vår ironiske innstilling dør lenge før det siste rørende vers. Æsj.

Som av sukker på grøten grøsser vi: Coverlåtene på denne plata er neppe nødvendige for den norske nasjon. Men lysten til å se Kjetil Rollnes rulle på en scene badet i ballonger: Det klarer hjernen alene å gi oss.